Norske medier retter feil. PFU feller medier for mangelfull opplysningskontroll. Forskning har også funnet feil i publiserte artikler.
Ingen av delene forteller hvor ofte norske medier tar feil.
Bastant har i denne gjennomgangen ikke funnet en representativ norsk studie som trekker et bredt utvalg av dagens journalistikk og kontrollerer de etterprøvbare opplysningene. Studiene som finnes, undersøker bestemte stoffområder eller bruker andre mål.
Kort forklart
Vi vet ikke hvor stor andel av norske nyhetssaker som inneholder faktafeil. Norske studier viser at feil forekommer, men resultatene varierer med stoffområde og målemetode. Kilde 1 Kilde 2
PFU og medienes rettelseslogger dokumenterer konkrete feil, men kan ikke brukes til å beregne en feilrate. Internasjonale studier viser også hvor mye resultatet endres med definisjonen av «feil».
Hva skal telle som en feil?
Her bruker vi «feil» om opplysninger som kan kontrolleres og fastslås som uriktige: et galt tall, feil dato eller navn, uriktig gjengivelse av et dokument, en feil beskrivelse av hva som har skjedd eller et sitat som ikke gjengir kilden korrekt.
Det er smalere enn dårlig journalistikk.
En artikkel kan mangle viktig kontekst, velge en misvisende tidsperiode eller gi uforholdsmessig plass til ett perspektiv uten å inneholde en klar faktafeil. Slike problemer må undersøkes på andre måter.
Feil varierer også i betydning. En feil alder og et uriktig hovedpremiss kan begge registreres som «én feil».
Norske undersøkelser gir forskjellige bilder
En norsk studie fra 1996 undersøkte medisinsk journalistikk i seks aviser. Forskerne vurderte 503 større oppslag fra første kvartal 1995. 85 prosent ble vurdert som i hovedsak medisinsk-faglig korrekte, mens 19 oppslag – fire prosent – ble vurdert som medisinsk-faglig feilaktige. Resultatene varierte betydelig mellom avisene. Kilde 1
Studien er over 30 år gammel og gjelder bare medisinske saker. Den kan ikke brukes som et mål på dagens norske journalistikk.
En nyere norsk undersøkelse av 495 artikler om ryggsmerter publisert i 2001–2003 og 2005–2006 fant ingen artikler som direkte brøt med budskapet i de nasjonale kliniske retningslinjene. Mellom 44 og 62 prosent, avhengig av medietype, støttet aktivt retningslinjenes viktigste anbefalinger. Kilde 2
En studie av 492 norske artikler om nye legemidler fant andre problemer. Av artiklene som omtalte fordeler, beskrev 79 prosent ikke størrelsen på fordelene nærmere. 39 prosent nevnte mulige skadevirkninger, og 19 prosent brukte sterkt positive betegnelser som «vidunderpille». Kilde 3
Dette er først og fremst funn om mangelfull og overentusiastisk formidling, ikke en opptelling av rene faktafeil. Forskjellen er viktig: En artikkel kan være uten påviselige feil og fortsatt gi leseren et mangelfullt bilde.
De norske studiene kan derfor ikke slås sammen til én feilrate.
PFU finner svikt, men måler ikke feilraten
Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 sier at mediene skal kontrollere at opplysninger er korrekte. Punktet krever også kildekritikk, bredde og relevans i kildevalget. Et brudd på 3.2 betyr derfor ikke nødvendigvis at PFU har fastslått en konkret faktafeil. Kilde 4
I 2025 registrerte PFU 834 klager og avga 306 uttalelser. 139 saker fikk full behandling. I 24 fellelser ble det konkludert med brudd på punkt 3.2. Kilde 5
Antall på hvert nivå
- InngangRegistrerte klager
- 834
- UttalelsePFU-uttalelser
- 306
- BehandlingFull behandling
- 139
- Spesifikt funnBrudd på VVP 3.2
- 24
Statistikken påvirkes også av hvordan saker publiseres og klages inn. I 2023 konkluderte PFU 55 ganger med brudd på 3.2. Hele 32 av disse kom fra én masseklage mot den samme artikkelen, publisert i 32 Amedia-aviser. Kilde 6
PFU-statistikken er derfor nyttig til å finne dokumenterte svikt, ikke til å telle hvor stor andel av journalistikken som er feil.
Rettelsesloggen viser feilene som ble oppdaget
VG og Dagbladet publiserer åpne rettelseslogger. Kilde 7 Kilde 8
Dagbladets logg fra 2026 inneholder blant annet et feil prosenttall, en uriktig opplysning om norovirus, falske sitater videreformidlet fra en annen journalist og en sak der avisen selv skrev at opplysningene ikke var kontrollert godt nok. Kilde 8
Loggene viser både at feil skjer og at de rettes. Vær Varsom-plakaten krever at feilaktige opplysninger rettes og eventuelt beklages så raskt som mulig. Kilde 4
Men en rettelseslogg har en klar blindsone: Feilen må først oppdages.
En amerikansk undersøkelse fulgte 2700 saker der nyhetskilder selv hadde identifisert én eller flere feil. Bare 11,1 prosent av kildene oppga at de hadde kontaktet avisen om feilene. Mange mente feilene var for små; andre tvilte på at en henvendelse ville føre frem. Kilde 9
Tallet kan ikke overføres til Norge. Det viser hvorfor registrerte rettelser kan være langt færre enn feilene som faktisk blir oppdaget av andre.
Når kildene kontrollerer artiklene, spriker resultatene
En lang forskningstradisjon har målt presisjon ved å sende publiserte artikler tilbake til personer som er omtalt eller sitert og spørre hva som er feil.
En amerikansk studie fra 2005 fant minst én feil – objektiv eller subjektiv – i 61 prosent av undersøkte lokal- og featureartikler. Faktiske feil som gale tall, navn, sitater eller datoer ble rapportert i 48,2 prosent. Kilde 10
En studie med tilsvarende metode fant faktiske feil i 60 prosent av undersøkte sveitsiske artikler og 51,9 prosent av de italienske. Forfatterne understreket at det italienske resultatet var mer usikkert på grunn av lav svarprosent. Kilde 11
En dansk studie ga et langt lavere resultat. Av 536 svar fra kilder i ledende danske nyhetsmedier rapporterte kildene objektive feil i 14,1 prosent av sakene. Kilde 12
Tallene viser ikke at dansk journalistikk nødvendigvis er fire ganger mer presis enn den sveitsiske. Utvalg, medier, tidspunkt og gjennomføring er forskjellige. Metoden har også en svakhet: Personen som vurderer artikkelen, er selv kilde i saken. Vedkommende kan oppdage feil journalisten ikke ser, men kjenner ikke nødvendigvis alle andre deler av saken.
Uavhengig kontroll
- Det kan fange
- Etterprøvbare påstander i et definert utvalg
- Viktig blindsone
- Krever mye arbeid og kan ikke kontrollere alt som publiseres
Spørre kildene
- Det kan fange
- Feil personer med førstehåndskunnskap oppdager
- Viktig blindsone
- Kilden kjenner bare deler av saken og er selv involvert
Rettelseslogger
- Det kan fange
- Feil redaksjonen har oppdaget og registrert
- Viktig blindsone
- Uoppdagede og ikke registrerte feil mangler
PFU
- Det kan fange
- Påklagede saker der presseetikken vurderes
- Viktig blindsone
- Klagesakene er ikke representative, og et brudd er ikke alltid en faktafeil
Antallet feil sier ikke hvor alvorlige de er
Et binært mål – feil eller ikke feil – skjuler store forskjeller.
Accuracy-studiene kan registrere en feilskrevet alder og et uriktig nøkkeltall som én faktafeil hver. For leseren kan konsekvensen være svært forskjellig. Kilde 10
Sitatpraksis viser samme problem. Norsk Presseforbunds Kildeutvalg konkluderte i 2019 med at sitatpraksisen var «for slapp» og ble praktisert svært ulikt. Utvalget viste blant annet til konstruerte sitattitler der ordlyden ikke fantes i artikkelen. Kilde 13
Rapporten dokumenterer en sårbarhet i arbeidsmåten. Den forteller ikke hvor stor andel av publiserte sitater som faktisk er feil.
Skal nøyaktighet vurderes meningsfullt, bør man derfor vite både om det finnes en feil og hva feilen gjør med saken: Er den perifer, endrer den en viktig opplysning eller gjør den hovedpremisset galt?
Vi mangler den norske undersøkelsen som kunne gitt et svar
Det finnes dokumenterte feil i norske medier. Det finnes også studier der store mengder undersøkt journalistikk kommer godt ut.
Det som mangler er et representativt mål på dagens norske nyhetsproduksjon.
En slik undersøkelse måtte trekke et bredt og forhåndsdefinert utvalg fra forskjellige medier og sjangre, identifisere etterprøvbare påstander, kontrollere dem mot originaldokumentasjon og skille mindre feil fra feil som endrer forståelsen av saken.
Før det er gjort, er det mest presise svaret på spørsmålet i tittelen:
Norske medier gjør dokumenterbare feil. Vi vet ikke hvor ofte.