Norske journalister står politisk til venstre for befolkningen. Det er godt dokumentert.
Det forteller oss hvem journalistene er. Det forteller ikke alene hvilken politisk retning journalistikken har.
Skal vi undersøke politisk skjevhet, må vi se på det som faktisk publiseres: hvilke saker og politikere som får oppmerksomhet, hvem som slipper til, hvilke spørsmål som stilles og hvordan ulike politiske aktører behandles.
Kort forklart
Norske journalister plasserer seg som gruppe lenger til venstre enn befolkningen. Norske innholdsstudier finner også forskjeller i hvordan partier og politikere behandles. Kilde 1 Kilde 3
Forskningen dokumenterer derimot ikke en generell og stabil venstreskjevhet i norsk nyhetsjournalistikk. Flere målte forskjeller følger andre mønstre, blant annet hvem som sitter med makten, politikernes posisjon og mediets arbeidsform. Det finnes heller ikke en bred, nyere norsk undersøkelse som måler den samlede politiske retningen i norsk nyhetsdekning.
Først må vi vite hva «skjevhet» betyr
Politisk skjevhet kan oppstå på flere steder i journalistikken.
Mediene velger hvilke saker som skal dekkes. De velger hvilke politikere og kilder som får plass. De velger hvilke opplysninger som fremheves, hvilke spørsmål som stilles og hvordan en sak rammes inn.
Disse formene for skjevhet trenger ikke følge samme retning. Et parti kan få mye oppmerksomhet, men også mye kritikk. En politiker kan få tøffere spørsmål enn en annen uten at årsaken er journalistens eget politiske ståsted.
Denne artikkelen ser først og fremst på nyhets- og aktualitetsjournalistikk. Lederartikler, kommentarer og debattinnlegg kan ha et uttrykkelig politisk standpunkt og bør ikke behandles som om de var nøytrale nyhetsartikler.
Journalistene står til venstre for befolkningen
Medieundersøkelsen 2026 ba 613 medlemmer av Norsk Journalistlag og 1 061 personer i et landsrepresentativt utvalg plassere seg på en skala fra 0, helt til venstre, til 10, helt til høyre.
Gjennomsnittet var 4,1 blant journalistene og 4,9 i befolkningen. Summerer man svarene fra 0 til 4, plasserte 54 prosent av journalistene seg på venstresiden av midtpunktet. 19 prosent plasserte seg fra 6 til 10. Kilde 1
Partipreferansene viser også forskjeller. 25 prosent av journalistene svarte Arbeiderpartiet mot 16 prosent i befolkningsutvalget. For Fremskrittspartiet var tallene 4 mot 16 prosent, og for MDG 12 mot 7 prosent. Kilde 1
Gjennomsnittlig selvplassering
- 4,1 skalapoengJournalister613 medlemmer av Norsk Journalistlag
- 4,9 skalapoengBefolkningen1 061 personer i et landsrepresentativt utvalg
Forskjellen mellom journalistene og befolkningen er reell i denne undersøkelsen. Men en måling av journalistenes holdninger er ikke en innholdsanalyse.
Stemmeseddelen er ikke nyhetssaken
For at journalistenes politiske preferanser skal forklare politisk slagside, må preferansene også slå systematisk ut i det de produserer.
Bastant har ikke funnet en nyere norsk studie som kobler den enkelte journalists politiske selvplassering direkte til artiklene vedkommende skriver.
En østerriksk studie publisert i 2026 viser hvorfor dette mellomleddet er viktig. Forskerne analyserte 3 539 politiske nyhetssaker og koblet 626 av dem til spørreundersøkelser blant 160 av journalistene som hadde skrevet dem. Journalistene lå samlet til venstre politisk. Nyhetsinnholdet gjorde ikke det samme. Individuell politisk orientering hadde enkelte målbare sammenhenger med innholdet, men effektene var begrensede og varierte med hva slags skjevhet forskerne målte. Kilde 2
Det er østerriksk, ikke norsk, dokumentasjon. Poenget er metodisk: Vi kan ikke måle journalistens politiske ståsted og behandle resultatet som en måling av det publiserte innholdet.
Personlig politisk ståsted
- Mulige påvirkninger
- Journalistens egne politiske preferanser.
Redaksjonelt arbeid
- Mulige påvirkninger
- Profesjonelle normer, redaksjonelle prioriteringer, redaktører og kolleger.
Andre påvirkninger
- Mulige påvirkninger
- Nyhetskriterier, maktposisjon, partiets størrelse og status, tilgjengelige kilder, tid, medium, sjanger og sakens innhold.
Kritikken flytter seg når makten flytter seg
Noen av de mest direkte norske innholdsstudiene gjelder NRK og TV 2s partilederutspørringer.
En analyse av valgkampene i 2005 og 2009 fant at regjeringspartiene ble utsatt for flere kritiske spørsmål, mens opposisjonen oftere ble presset til å love eller garantere hva den ville gjøre hvis den fikk makten. I 2005 satt Høyre, KrF og Venstre i regjering. I 2009 satt Ap, SV og Sp i regjering. Hvem som møtte den sterkeste kritiske utspørringen skiftet med regjeringsmakten. Kilde 3
Studien fant ett tydelig unntak: Fremskrittspartiet fikk mange kritiske spørsmål i begge valgkampene selv om partiet ikke satt i regjering. Forskerne dokumenterte forskjellsbehandlingen, men fastslo ikke journalistenes personlige politiske preferanser som årsak. Kilde 3
En analyse av 17 partilederutspørringer i 2013 fant igjen forskjeller mellom de politiske blokkene. Forskerne konkluderte med at den journalistiske strategien fulgte skillet mellom sittende makt og utfordrere bedre enn skillet mellom venstre og høyre. Kilde 4
Studiene gjelder bestemte valgprogrammer og kan ikke beskrive all norsk politisk journalistikk. De viser at ulik behandling finnes – og at politisk ideologi ikke er den eneste plausible forklaringen.
Hvem som får oppmerksomhet er også et valg
Skjevhet kan oppstå før intervjuet begynner.
En analyse av stortingsvalgkampen i 2017 fant at norske medier rettet mye oppmerksomhet mot regjeringsalternativene. Samtidig var det store forskjeller i hvor mye ulike typer medier dekket valgkampen; lokalavisene publiserte samlet flere valgartikler enn riksmediene. Kilde 5
En studie av norske stortingsrepresentanters pressedekning fra 2001 til 2005 fant at politikere som allerede var profilerte – blant annet partiledere og erfarne representanter – fikk mer negativ omtale enn mindre profilerte politikere. Tabloidaviser var mer negative enn andre aviser, særlig overfor partiledere. Kilde 6
Et mønster i dekningen kan altså følge politisk posisjon, synlighet og medietype. Det kan fortsatt være en skjevhet i hva publikum ser, men årsaken kan være noe annet enn venstre–høyre-preferansene til journalisten.
Journalistene beskriver både uavhengighet og personlig påvirkning
Worlds of Journalism Study spurte 982 norske journalister om deres rolle og hva som påvirker arbeidet.
69 prosent vurderte rollen som uavhengig observatør som svært eller ekstremt viktig. 53 prosent svarte det samme om å overvåke og granske dem som har makt. Bare 0,6 prosent ga tilsvarende betydning til å støtte regjeringens politikk. Kilde 7
Men journalistene avviser ikke personlig påvirkning. 36 prosent svarte at egne verdier og overbevisninger var svært eller ekstremt innflytelsesrike i arbeidet. De oppga samtidig journalistisk etikk, redaksjonell ledelse og redaksjonell politikk som viktige påvirkninger. Kilde 7
Dette er selvrapportering, ikke en test av hva journalistene faktisk publiserer. Den viser at profesjonelle normer og personlige verdier finnes samtidig.
Politisk skjevhet hadde en annen betydning da store deler av norsk presse var formelt knyttet til partier. I perioder kunne mer enn 85 prosent av norsk presse defineres som partipresse. Partibåndene kunne bestå av eierskap, økonomisk støtte, organisasjonssamarbeid og tydelige redaksjonelle lojaliteter. I 1990 utgjorde aviser som fortsatt kalte seg partiaviser 32 prosent av samlet avisopplag; de formelle båndene ble raskt svakere i årene rundt 1990. Kilde 9 En studie sammenlignet Adresseavisen og Namdalsavisa under valgkampene i 1981 og 2005. Som partiaviser i 1981 favoriserte de tydeligere sine egne politiske alternativer. I 2005 var nyhetsdekningen mer balansert i kildebruk, selv om forskeren fortsatt fant spor av avisenes historiske politiske profiler, særlig i kommentarer og lederstoff. Kilde 10 Dagens spørsmål er derfor mindre om formell partitilhørighet og mer om hvorvidt systematiske mønstre oppstår gjennom utvalg, kildebruk, vinkling og journalistiske vurderinger.
Bakgrunn
Fra partipresse til redaksjonell uavhengighet
Mange tror journalistene er politisk påvirket
En annen type dokumentasjon måler hvordan publikum oppfatter journalistikken.
I Fritt Ord og Institutt for samfunnsforsknings undersøkelse fra 2025 svarte 56 prosent at journalister i redaktørstyrte medier i ganske eller svært stor grad lar seg påvirke av sitt politiske standpunkt. 52 prosent mente de favoriserer kilder som mener det samme som dem selv. Kilde 8
Oppfatningen varierer med politisk ståsted. 75 prosent av Frp-velgerne og 70 prosent av KrF-velgerne mente journalister lot seg påvirke politisk. På venstresiden varierte andelen fra 35 prosent blant MDG-velgere til 52 prosent blant Rødt-velgere. Kilde 8
Det er viktig for tilliten til mediene. Men en undersøkelse av hva publikum tror, er ikke en innholdsanalyse.
Forskningen gir ikke én politisk retning
Tre funn kan holdes samtidig.
Norske journalister står som gruppe politisk til venstre for befolkningen. Norske studier finner reelle forskjeller i hvem som får oppmerksomhet og hvordan politikere behandles. Men studiene viser ikke at forskjellene gjennomgående følger samme venstre–høyre-retning.
Noen følger i stedet regjeringsansvar. Andre følger hvor profilert politikeren er, hvilket medium som dekker saken eller hvilke aktører som står sentralt i valgkampen.
Dokumentasjonen er også begrenset. Mye av den norske forskningen gjelder enkelte valgkamper, bestemte programmer eller eldre perioder. Bastant har ikke funnet en bred, nyere innholdsanalyse som kan gi én samlet politisk retning til «norske medier».
Det mest presise svaret er derfor todelt:
Journaliststanden er politisk skjev sammenlignet med befolkningen. Det er ikke dokumentert at norsk nyhetsjournalistikk som helhet har en tilsvarende og stabil skjevhet mot venstre eller høyre.