Utslippstall og økonomi i Waras klimareplikk

Hvorfor sentralt: Tallet brukes videre som grunnlag for replikkens vurdering av hvor mye europeisk klimapolitikk kan påvirke klimaet.

Wara viser til Energy Institutes Statistical Review of World Energy når han skriver at «selv hele Europa» står for 6,3 prosent av verdens utslipp.

I 2026-utgaven står 6,3 prosent i raden European Union. Raden Total Europe viser 9,1 prosent kilde 1.

Tallene gjelder Energy Institutes mål for CO₂-ekvivalente utslipp fra energibruk, fakling, industrielle prosesser og metan knyttet til produksjon og transport av fossile brensler. De er derfor ikke et komplett nasjonalt klimagassregnskap, men dette påvirker ikke sammenligningen her: Waras 6,3 prosent er hentet fra EU-raden, mens samme tabell oppgir et høyere tall for Europa.

Hvorfor sentralt: Påstanden er et sentralt premiss for argumentet om at europeisk klimapolitikk har svært liten klimaeffekt.

Konklusjonen følger rett etter påstanden om Europas nåværende utslippsandel.

For CO₂ er det den samlede mengden som er sluppet ut over tid som i stor grad bestemmer temperaturbidraget. IPCC beskriver en tilnærmet lineær sammenheng mellom kumulative menneskeskapte CO₂-utslipp og global oppvarming kilde 3.

Global Carbon Budget-data bearbeidet av Our World in Data viser at Europa står for om lag 29,9 prosent av kumulative fossile og industrielle CO₂-utslipp siden 1750, mens EU27 alene står for rundt 16,3 prosent kilde 2.

Dette er ikke det samme som å si at Europa har forårsaket nøyaktig 29,9 prosent av temperaturøkningen. Andre klimagasser, aerosoler og arealbruk påvirker også klimaet. Men tallene viser hvorfor en nåværende årlig utslippsandel på 6 eller 9 prosent ikke kan brukes som mål på Europas samlede bidrag til klimaendringene.

Hvis poenget i stedet er hvor mye framtidig oppvarming Europa alene kan forhindre gjennom framtidige utslippskutt, er dagens utslippsandel relevant. Den dokumenterer likevel ikke i seg selv at virkningen er «knapt målbar».

Hvorfor sentralt: Påstanden kobler Norges utslippsandel direkte til replikkens konklusjon om hvilke klimatiltak som har betydning i Norge.

Wara har dekning for størrelsesordenen han oppgir. EDGAR anslo Norges territorielle klimagassutslipp uten arealbruk til omtrent 0,10 prosent av verdens utslipp i 2024 kilde 4.

Han har også i hovedsak rett i at IPCC knytter global oppvarming til økt brannfare, men IPCCs formulering er mer avgrenset. Panelet vurderer med middels sikkerhet at menneskelig påvirkning har økt forekomsten av brannvær – kombinasjoner av varmt, tørt og vindfullt vær som fremmer brann – i enkelte regioner. Ved videre oppvarming ventes slike forhold å bli vanligere i flere regioner kilde 5.

IPCC anslår samtidig menneskeskapt oppvarming til litt over én grad, i tråd med Waras innledende beskrivelse kilde 6.

At Norge har en svært liten andel av verdens utslipp betyr at effekten av norske utslippsendringer isolert sett er svært liten. Men IPCCs sammenheng mellom kumulative CO₂-utslipp og oppvarming innebærer at utslipp fra alle land inngår i den globale påvirkningen kilde 3.

Lokale tiltak som skogforvaltning, forebygging og brannberedskap kan påvirke hvor store konsekvenser en norsk brann får. Utslippskutt retter seg mot den langsiktige globale temperaturpåvirkningen. Det er derfor ikke et enten–eller mellom de to tiltakstypene.

Hvorfor sentralt: Parisavtalens virkning er sentral for argumentet om at europeiske utslippskutt ikke løser klimaproblemet.

Wara skriver at Frp støttet Parisavtalen, men at den «dessverre virker dårlig» fordi verdens utslipp fortsatt stiger.

Solberg-regjeringen, der Frp satt, anbefalte i 2016 at Stortinget samtykket til norsk ratifikasjon av Parisavtalen kilde 7. Dette støtter Waras beskrivelse av partiets rolle i regjeringen.

At verden fortsatt er langt fra Parisavtalens mål er også godt dokumentert. UNEPs Emissions Gap Report 2025 anslo rundt 2,8 graders oppvarming under dagens politikk og omtrent 2,3–2,5 grader dersom de nasjonale klimamålene gjennomføres fullt ut kilde 8.

Det er langt over målet om å holde oppvarmingen godt under to grader og arbeide for 1,5 grader.

UNEP sammenligner samtidig med situasjonen rundt vedtakelsen av Parisavtalen, da forventet oppvarming lå rundt 3–3,5 grader. Dokumentasjonen beskriver dermed både utilstrekkelig framgang og en vesentlig reduksjon i den forventede oppvarmingen siden 2015 kilde 8.

Om dette skal beskrives som at avtalen «virker dårlig» er en vurdering. Dokumentasjonen viser at den ikke har brakt verden på kurs mot sine egne temperaturmål, men heller ikke at utviklingen siden 2015 har vært uten betydning.

Hvorfor sentralt: IPCC-tallene brukes direkte til å begrunne replikkens vurdering av hvor alvorlige de økonomiske klimakonsekvensene er.

Wara viser til IPCC og skriver at forskning anslår skader på «mellom 1 og 23 prosent» av global verdiskaping dersom temperaturen øker fire grader.

IPCCs gjennomgang er mer sammensatt. Panelet omtaler studier der rundt fire graders oppvarming og historisk observerte nivåer av klimatilpasning gir 10–23 prosent lavere årlig globalt BNP i 2100 sammenlignet med en verden uten den ekstra oppvarmingen, bare fra temperaturvirkningene kilde 9.

Lavere anslag på 1–8 prosent kommer fra alternative metoder, lavere oppvarming og/eller antakelser om lavere sårbarhet og mer klimatilpasning. IPCC understreker at studiene spriker så mye at panelet ikke kan identifisere ett beste anslag eller et robust samlet intervall kilde 9.

Wara har derimot et viktig poeng når han skriver at dette ikke nødvendigvis betyr at verdens BNP i 2100 blir lavere enn i dag. Et «10 prosent lavere BNP» i disse beregningene betyr 10 prosent lavere enn økonomien ellers ville vært uten den aktuelle klimaendringen. Verdensøkonomien kan dermed vokse og samtidig ende betydelig lavere enn i referansebanen.

Men Waras neste slutning – at dette «betyr [...] at vi må bruke ressurser på klimatilpasning» – beskriver ikke hva prosenttallene måler. De er anslag på økonomisk tap fra klimaendringer sammenlignet med en verden uten den ekstra oppvarmingen. De er ikke et budsjettanslag for klimatilpasning. Dessuten er 10–23-prosentanslaget allerede beregnet under en antakelse om historisk observerte nivåer av tilpasning.

Wara skriver at grunnen til at Sjursæther kaller Frp klimafornektere er at partiet ikke «godtar katastrofefantasiene hennes».

I kronikken viser Sjursæther imidlertid til flere forskjellige utsagn: Waras avvisning av klimaendringer som en eksistensiell trussel, Sylvi Listhaugs formulering om å «krasje klimafesten» og Jon Helgheims omtale av formidling av klimaforskning som «propaganda» og «pill råttent» kilde 10.

Waras beskrivelse er derfor hans tolkning av hvorfor karakteristikken brukes, ikke en full gjengivelse av argumentasjonen i innlegget han svarer på.

På ett viktig punkt har han samtidig støtte i forskningen. Sjursæther skriver senere at «et samlet forskningsmiljø» er enig i at klimakrisen er en eksistensiell trussel. En fagartikkel som særskilt undersøker eksistensiell klimarisiko beskriver feltet som dårlig definert og lite analysert, og påpeker at «existential risk» ikke er et begrep som er bredt tatt i bruk og utviklet av klimaforskningsmiljøet kilde 11.

Waras innvending mot akkurat formuleringen «et samlet forskningsmiljø» har derfor et reelt faglig grunnlag, selv om det ikke avgjør den politiske karakteristikken «klimafornekter».

Wara lenker denne påstanden til Verdensbankens Carbon Pricing Dashboard.

Direkte karbonprising er én type klimapolitikk. Verdensbanken oppga i mai 2026 at 87 slike ordninger var innført, og at de dekket nesten 30 prosent av verdens klimagassutslipp kilde 12.

Land kan samtidig bruke utslippsstandarder, reguleringer, fornybarpolitikk, subsidier og andre virkemidler uten en direkte karbonpris. UNFCCCs gjennomgang av nye nasjonale klimamål beskriver et bredt spekter av slike tiltak kilde 13.

Det finnes god dokumentasjon på at verdens samlede klimatiltak er utilstrekkelige til å nå Paris-målene. Det er en annen påstand enn at interessen for klimapolitikk utenfor Europa generelt er beskjeden.

Wara skriver først at Frp flere ganger har spurt regjeringen hvor mye dagens klimapolitikk og nye klimamål koster «uten å få svar». Deretter skriver han at Sjursæther sa det «ville være sløsing å beregne dette».

Et skriftlig svar fra klima- og miljøministeren viser et mer sammensatt bilde. Regjeringen oppga blant annet et anslag på 10–21 milliarder kroner i samlet samfunnsøkonomisk merkostnad over fem år for å forsterke et beregnet 2035-nivå fra rundt 67 prosent utslippsreduksjon til målet på 70–75 prosent kilde 14.

Regjeringen svarte samtidig at den ikke kunne beregne kostnadene ved konkrete framtidige virkemidler som ennå ikke var besluttet. Frp fikk dermed ikke den ene samlede kostnadsberegningen partiet etterspurte, men det er for bredt å si at spørsmålene ikke ble besvart med kostnadstall.

I stortingsdebatten 19. mai argumenterte Sjursæther for at det allerede var gjort omfattende kostnadsberegninger, og at regjeringen årlig rapporterer om virkemidler og kostnader. Det hun omtalte som et «sløseprosjekt» var forslaget om en ny samlet utredning, blant annet av politikk som allerede var vedtatt og gjennomført kilde 15.

Waras formulering fjerner denne begrunnelsen og kan derfor gi inntrykk av at Sjursæther motsatte seg kostnadsberegninger som sådan.

Wara går fra at klimapolitikk har kostnader til at europeisk klimapolitikk «dermed» rammer evnen til klimatilpasning og andre offentlige oppgaver.

Det første premisset er ukontroversielt: utslippskutt kan kreve investeringer og ha samfunnsøkonomiske kostnader. Men for å fastslå den videre nettoeffekten må også blant annet unngåtte klimaskader, lavere framtidige tilpasningsbehov, teknologiutvikling og øvrige virkninger av tiltakene vurderes.

IPCC beskriver nettopp denne avveiningen. Sterkere utslippskutt krever større investeringer på kort sikt, men reduserer samtidig framtidige klimaskader og tilpasningsbehov. Panelet konkluderer også med at de globale økonomiske fordelene ved å begrense oppvarmingen til rundt to grader overstiger kostnadene ved utslippskuttene i det meste av den vurderte litteraturen, samtidig som resultatene varierer mellom regioner og avhenger av politikkens utforming kilde 3.

Dette er ikke dokumentasjon på at ethvert europeisk klimatiltak er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det viser derimot at kostnaden ved selve tiltaket ikke er nok til å fastslå at tiltaket netto svekker evnen til å finansiere andre formål.

Bastant har ikke funnet en analyse i Waras kilder som dokumenterer den konkrete årsakssammenhengen han trekker for norsk eller europeisk forsvar, helse, velferd og klimatilpasning.

Energy Institutes tabell gjør det mulig å kontrollere regnestykket med samme utslippsmål som brukes i replikkens øvrige sammenligning.

Kina økte fra 10 332,2 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2015 til 12 531,9 millioner tonn i 2025. India økte fra 2 327,8 til 3 281,7 millioner tonn kilde 1.

Bastants beregning av samlet vekst blir dermed:

(12 531,9 − 10 332,2) + (3 281,7 − 2 327,8) = 3 153,6 millioner tonn.

Energy Institute oppgir Europas samlede utslipp i 2015 til 4 424,5 millioner tonn med samme definisjon kilde 1.

Selv om Wara skulle ha ment EU i stedet for Europa, blir påstanden ikke riktig i dette datasettet: EU sto på 3 168,9 millioner tonn i 2015, altså også litt mer enn den samlede kinesiske og indiske økningen.