Er vold biologisk eller kulturell? 16 år etter Hjernevask

Da Hjernevask tok for seg vold 22. mars 2010, spurte NRK hvorfor menn var mer voldelige enn kvinner, og om forskjeller mellom grupper kunne forklares med kjønn, kultur eller genetikk. kilde 1 satte dermed flere spørsmål opp mot hverandre: Hvorfor varierer aggressivitet mellom mennesker? Hvorfor er alvorlig vold så skjevt fordelt mellom kjønnene? Og hvorfor varierer vold mellom samfunn?

Her undersøker vi hva forskning tilgjengelig frem til 1. oktober 2026 har tilført disse spørsmålene. Dette er forklaringshypoteser, ikke prognoser med en tidsfrist. Originalepisoden er ikke kontrollert i sin helhet; sammenligningen bygger på dokumentert programomtale, samtidige innlegg og forskning, uten å tilskrive deltakerne udokumenterte utsagn.

Kjønnsforskjellen var kjent – årsaken er vanskeligere

Allerede i 2004 fant John Archers meta-analyse mer direkte, særlig fysisk, aggresjon blant menn. Forskjellen gikk igjen på tvers av undersøkte kulturer og aldersgrupper. For sinne fant analysen ingen kjønnsforskjell; funn om indirekte aggresjon var mer avhengige av alder og målemetode. Dette var kunnskap som forelå før TV-serien. kilde 3.

Senere drapsdata bekrefter en sterk mannlig overrepresentasjon ved dødelig vold. UNODCs 2023-rapport anslår at 81 prosent av ofrene i 2021 var menn eller gutter. I rapportens sammenhengende serie for 50 land var 91 prosent av drapsmistenkte i 2021 menn eller gutter. Ofre og mistenkte er forskjellige populasjoner; ingen av tallene beskriver andelen menn som begår vold. kilde 4.

Genetiske bidrag er lettere å påvise enn å forklare

En stor studie fra ACTION-konsortiet i 2020 harmoniserte aggresjonsmål for 86 559 barn i fem europeiske tvillingkohorter. Modellen anslo arveligheten til omtrent 60 prosent. Det støtter genetisk påvirkning på variasjonen mellom barn, men er ingen måling av hvorfor gutter og jenter har forskjellige gjennomsnitt. kilde 5.

I 2021 samlet en genomvid analyse 87 485 barn. Arveligheten knyttet til de undersøkte vanlige genvariantene ble estimert til 3,31 prosent. Ingen enkeltvariant nådde den strenge signifikansgrensen i hovedanalysen, mens en analyse som samlet varianter innen gener, ga tre funn. Disse krevde videre dokumentasjon. kilde 6.

Dette er ikke et fall fra 60 til 3 prosent over tid. Tvillingmodeller og analyser av målte DNA-varianter bygger på ulike antakelser og fanger ulike deler av genetisk variasjon. En gjennomgang fra 2024 fant dessuten inkonsistente resultater i litteraturen om utvalgte kandidatgener og deres samspill med miljøet. kilde 7.

Fremskrittet siden 2010 er derfor mer presis undersøkelse av genetiske bidrag, ikke en gentest som forklarer en persons voldshandlinger.

Testosteron gir ikke det enkle svaret

En meta-analyse i tidsskriftutgaven fra 2020 fant en svak sammenheng mellom testosteronets grunnnivå og aggresjon: r = 0,054. I forsøk som tilførte testosteron, var den samlede effekten liten og statistisk usikker: r = 0,046, med 95-prosents konfidensintervall fra −0,015 til 0,108. kilde 9.

Det svekker en generell forklaring der mer testosteron enkelt gir mer aggresjon. Men forsøkene tester ikke alle hormonvirkninger gjennom oppveksten, og en sammenheng innen kjønn avgjør ikke årsaken til forskjellen mellom kjønn. Resultatet utelukker heller ikke situasjonsavhengige effekter. Hormonforskningen avgrenser forklaringen; den avgjør ikke hele natur–kultur-spørsmålet.

Æresnormer handler om situasjoner og omdømme

Richard Nisbett var blant deltakerne NRK oppga. Hans forskning med Dov Cohen og kolleger fra 1996 viste at hvite mannlige studenter oppvokst i sørstatene reagerte sterkere på en fornærmelse enn studenter fra nordstatene. Forskerne tolket forskjellene i omdømmetrussel, fysiologi og atferd i lys av æresnormer. Det var et avgrenset studentutvalg, ikke et eksperiment som fordelte mennesker tilfeldig mellom kulturer. kilde 10.

En forskningsoversikt fra 2023 viser at æresorientering fortsatt bidrar til å forstå reaksjoner på trusler mot omdømme, blant annet gjengjeldelse og aggresjon i nære relasjoner. Men ære omfatter også integritet og positive forpliktelser. Normene varierer mellom individer innen samme samfunn. kilde 11.

Dette gir fortsatt støtte til å undersøke kultur som konkrete forventninger til handling i bestemte situasjoner. Det gir ikke grunnlag for å forklare en hel folkegruppe som medfødt hissig eller overføre funnene direkte til norske innvandrergrupper.

Voldserfaring og senere vold: sammenheng er ikke hele årsaken

En meta-analyse av 18 prospektive studier, først publisert i 2018, fant at mishandling i barndommen var forbundet med 1,8 ganger så høye odds for senere voldelige utfall. Studiene omfattet 39 271 personer, men resultatene varierte mye. Oddsforholdet er ikke det samme som 80 prosent høyere sannsynlighet. kilde 12.

En svensk studie fra 2012 viser hvorfor årsaken er vanskeligere å isolere. Sammenhengen mellom selvrapportert mishandling og senere voldsdommer falt fra oddsforhold 1,98 mot ubeslektede kontrollpersoner til 1,18 ved sammenligning med egen ikke-mishandlede tvilling. Det siste estimatet var usikkert, med konfidensintervall 0,62–2,25. Funnet tyder på at felles familiefaktorer forklarer noe av sammenhengen; det beviser ikke at mishandling er uten virkning. kilde 13.

En studie fra juli 2026 utdyper et beslektet spørsmål gjennom norske familiedata og et amerikansk adopsjonsutvalg. Den fant både genetiske og miljømessige bidrag til sammenhengen mellom inkonsekvent grensesetting og barns aggresjon, med støtte for at barnets atferd påvirket mors reaksjoner. Dette gjelder foreldreatferd, ikke mishandling, men viser hvorfor påvirkningsretningen ikke kan tas for gitt. kilde 16.

Forhistorien gir ingen enkel naturtilstand

På sendedagen argumenterte Marit Clementz og Ingvild Forbord fra KvinneAkademiet for at langvarige fredelige samfunn hadde eksistert, og at dette viste muligheten for fred igjen. De støttet seg særlig på arkeologen Marija Gimbutas. kilde 2.

Nyere forskning krever et tydeligere skille mellom mellommenneskelig vold og organisert krig. Tibor Rutars gjennomgang fra 2023 argumenterer for at krig var mindre utbredt blant nomadiske jeger- og sankersamfunn enn enkelte populære fremstillinger antyder. Han beskriver samtidig uenighet om definisjoner, utvalg og hva manglende arkeologiske spor betyr. Dette er ikke dokumentasjon på en universell fredelig fortid. kilde 14.

En annen studie fra 2023 undersøkte skader på over 3 500 menneskelige levninger fra Midtøsten, datert omtrent 12 000–400 f.Kr. Den fant økning, nedgang og ny økning i voldsskader gjennom perioden. Materialet viser historisk variasjon, men tester ikke direkte Gimbutas' påstand om Europas fredelige samfunn. kilde 15.

Det avgjørende åpne spørsmålet er dermed hvordan disposisjoner, erfaringer og samfunnsforhold blir til konkrete voldshandlinger. Individuell arvelighet forklarer ikke et lands drapsrate, og et fredelig samfunn ville ikke i seg selv utelukke biologisk kapasitet for aggresjon. Seksten år senere er slike skiller nødvendige for å gjøre spørsmålene fra Hjernevask etterprøvbare.