NRK intervjuer Jan Egeland og historiker Hilde Henriksen Waage om Norges rolle i Oslo-prosessen og avtalens ettermæle. Les originalartikkelen hos NRK først. Her undersøker vi hva forskningen og offentlige dokumenter sier om den norske innsatsen, åpenheten og avtalens rekkevidde.
Dette fant vi
Waages forskning beskriver en overgang fra norsk tilrettelegging til aktiv påvirkning av forhandlingene; en beskrivelse av Norge som bare vertskap blir derfor for snever (kilde 1). Kritikken av åpenheten har et konkret arkivgrunnlag, men må sees sammen med at UD finansierte forskning på prosessen (kilde 2, kilde 5). Avtalen etablerte en vei til begrenset selvstyre, uten å avgjøre sluttstatusen; senere forhandlinger fortsatte også etter regjeringsskiftet i Israel i 1996 (kilde 7, kilde 9).
Egeland: «Vi var tilretteleggere, vi var ikke meglere»
Trenger kontekstSentralt for hovedbudskapet
Bastants vurdering: Beskrivelsen passer den tidlige fasen bedre enn hele prosessen: forskningen beskriver også norsk påvirkning av innholdet, mens partene selv tok beslutningene.
Se dokumentasjon og vurderingSkjul utdyping
Hvorfor sentralt: Skillet mellom vertskap og påvirkning er avgjørende for å vurdere Norges ansvar og betydning.
NRK gjengir Egelands skille mellom tilrettelegging og megling. Waage sier samtidig at prosessen skiftet karakter, og beskriver Norge som «løpegutter for Israel» i en senere fase. Dette er ulike beskrivelser av rollen, selv om begge kritiserer ettermælet.
Waages forskningsartikkel fra 2005 skiller mellom tidlig tilrettelegging og senere aktiv megling. Hun beskriver blant annet hvordan Johan Jørgen Holst i juli 1993 formidlet israelske grenser for en avtale til Arafat og rapporterte palestinsk forhandlingsvilje tilbake til Peres. Men Holst fremholdt også overfor Peres at Jeriko måtte inngå for at Arafat skulle kunne få tilslutning. Fremstillingen er dermed mer konkret enn merkelappen «løpegutt» (kilde 1, s. 12–14).
Den israelske forhandleren Joel Singer beskriver på sin side hvordan Rabin ba ham omarbeide avtaleutkastet, og hvordan han forhandlet med PLO under Rabins oppfølging. Det støtter skillet mellom norsk påvirkning og partenes beslutningsmyndighet. Singer skriver som deltaker fra israelsk side, ikke som uavhengig gransker (kilde 3, s. 2–3).
Waage tillegger også den tidlige norske tilretteleggingen stor betydning. Hennes kritikk innebærer altså ikke at Norge var uten betydning (kilde 1, s. 8–9). Bastants vurdering er at konkrete handlinger forklarer rollen bedre enn et enten–eller mellom tilrettelegger og megler. Gjennomgangen avgjør ikke om en annen norsk strategi ville ha gitt en bedre avtale.
Egeland beklager at det ikke har vært fullstendig åpenhet
Godt dokumentertSentralt for hovedbudskapet
Bastants vurdering: Kritikken har et dokumentert arkivgrunnlag, men materialet gir ikke alene svar på motivene eller ansvaret for hvert manglende dokument.
Se dokumentasjon og vurderingSkjul utdyping
Hvorfor sentralt: Tilgangen til dokumenter bestemmer hvor godt Norges rolle kan etterprøves.
I avslutningen gjengir NRK Egelands beklagelse over manglende åpenhet. Nasjonalarkivar Inga Bolstad skrev i april 2026 at arkivmateriale fra Oslo-prosessen hadde vært etterspurt siden 2006, og viste til dokumentfunnet hos Terje Rød-Larsen. Dette gir kritikken et grunnlag utover uenighet om avtalens ettermæle (kilde 2).
UDs svar til Stortinget 16. april 2026 belyser striden om hvor dokumentene hørte hjemme. Den tidligere forståelsen var at Rød-Larsen ikke var omfattet av departementets arkivplikt før undertegningen, fordi han var ansatt i Fafo. Den nye vurderingen fra Nasjonalarkivet la vekt på om arbeidet ble utført som del av UDs virksomhet. UD skrev at det fremsto sannsynlig at dokumenter fra i alle fall deler av perioden skulle ha vært levert til departementets arkiv, men at dokumentene måtte undersøkes nærmere (kilde 4, s. 3–4).
Det dokumenterer en reell strid om arkivering og tilgang. Det er ikke i seg selv bevis for hvorfor materiale ble holdt utenfor arkivene, eller for at alt materialet som senere ble funnet, skulle ha vært arkivert hos UD. Bastant har ikke gjennomgått de innsamlede dokumentene.
Waage beskriver manglende vilje til granskning og debatt, med Egeland som unntak
Trenger kontekst
Bastants vurdering: Waages erfaring med motstand må skilles fra fravær av forskning: UD finansierte undersøkelser, og hun har også beskrevet støtte fra andre.
Se dokumentasjon og vurderingSkjul utdyping
NRK spør hvilken vilje Waage har opplevd til å granske avtalen og dens tilblivelse. Svaret gjelder hennes erfaring med mottakelsen av forskningen; det bør ikke omskrives til en påstand om at ingen undersøkelser har funnet sted.
Forordet til evalueringsrapporten Norwegians? Who needs Norwegians? dokumenterer at UD bestilte arbeidet i 1998 og finansierte det. Rapporten undersøkte bakgrunnen for den norske kanalen og ble publisert på departementets nettsted i januar 2001 (kilde 5, forordet).
I et PRIO-intervju publisert i 2020 fortalte Waage både om press for å dempe konklusjoner og om støtte fra enkeltpersoner. Hun fremhevet blant andre daværende statssekretær Vidar Helgesens innsats for at rapporten skulle offentliggjøres, i tillegg til Egelands åpenhet for kritikk (kilde 6, «Meeting Three Good Men», «Jan Egeland, ‘The Saviour’» og «Hunting for Funds»).
Finansieringen motbeviser ikke erfaringene med motstand. Men dokumentasjonen gir et mer sammensatt bilde av myndighetenes forhold til forskningen enn en bokstavelig lesning av at ingen andre ville undersøke eller diskutere saken. NRK nevner allerede at Waage har forsket og deltatt i debatt i 20 år.
NRK beskriver gjensidig anerkjennelse, tilbaketrekning og palestinsk selvstyre
Trenger kontekst
Bastants vurdering: Hovedtrekkene stemmer, men anerkjennelsen var mellom Israel og PLO, og selvstyret var en midlertidig ordning uten avtalt sluttstatus.
Se dokumentasjon og vurderingSkjul utdyping
NRKs faktaboks presiserer allerede at selvstyret var begrenset og at endelige grenser og status skulle forhandles senere. Det er en viktig avgrensning som støttes av prinsipperklæringen fra 1993.
Artikkel I og V la opp til en overgangsperiode på høyst fem år, med sluttstatusforhandlinger senest fra begynnelsen av det tredje året. Jerusalem, flyktninger, bosettinger og grenser var blant spørsmålene som ble utsatt. Artikkel XIV og vedlegg II omhandlet tilbaketrekning fra Gaza og Jeriko, men beholdt israelsk sikkerhetsansvar blant annet for israelere og bosettinger. Dette var ikke en avtale om umiddelbar, full israelsk uttrekning eller om en ferdig palestinsk stat (kilde 7).
Anerkjennelsesbrevene var datert 9. september, fire dager før undertegningen av prinsipperklæringen. PLO anerkjente Israels rett til å eksistere i fred og sikkerhet og forpliktet seg til å avstå fra terrorisme og annen vold. Israel anerkjente PLO som representant for det palestinske folket. Det siste var ikke en anerkjennelse av en palestinsk stat (kilde 8, vedlegg 1–2).
Faktaboksen knytter stansen i Oslo-prosessen til 1996 og 2000
Trenger kontekst
Bastants vurdering: Prosessen fikk alvorlige tilbakeslag, men det ble fortsatt inngått avtaler etter 1996; formuleringen trenger en tydeligere tidslinje.
Se dokumentasjon og vurderingSkjul utdyping
Den NTB-krediterte faktaboksen sier at prosessen stanset etter Netanyahus maktovertakelse i 1996 og utbruddet av den andre intifadaen i 2000. Setningen samler flere års utvikling og kan ikke leses som at forhandlingene opphørte i 1996.
Israel og de palestinske selvstyremyndighetene inngikk Hebron-protokollen i januar 1997. Netanyahu og Arafat forhandlet også frem Wye River-avtalen i oktober 1998. Sluttstatusforhandlingene ved Camp David i juli 2000 endte uten en avtale, og den andre intifadaen fulgte samme høst (kilde 9).
En mer presis kortversjon er derfor at prosessen fortsatte med nye avtaler etter 1996, men uten å nå en endelig fredsløsning. Dette er en kronologisk presisering, ikke en samlet forklaring på sammenbruddet eller en fordeling av skyld.