Kjønnsidentitet: Påstandene i innlegget RA Stavanger ble felt for i PFU

Hvorfor sentralt: Forklaringene er sentrale for innleggets avvisning av kjønnsidentitet som grunnlag for lovvern.

I avslutningen samler Kalvig flere tilstander og motiver som forklaring på det hun omtaler som trans. Det er viktig å skille mellom at forhold forekommer sammen, og at det ene forklarer det andre.

Warrier og kolleger analyserte fem tverrsnittsutvalg med til sammen 641.860 deltakere. Transpersoner og personer med andre kjønnsidentiteter enn cis hadde oftere autismediagnose og enkelte andre diagnoser. Dette støtter at det finnes sammenhenger som bør undersøkes. Forskerne presiserer imidlertid at studien ikke tester årsakssammenhenger, og drøfter flere mulige forklaringer. Utvalgene gir heller ikke en fullstendig opptelling av befolkningen. kilde 3

WHO skiller samtidig mellom kjønnsidentitet og psykisk lidelse. I ICD-11 er kjønnsinkongruens – et vedvarende misforhold mellom opplevd kjønn og kjønn tildelt ved fødselen – flyttet fra kapitlet om psykiske lidelser til seksuell helse. Dette utelukker ikke at en transperson kan ha psykiske plager eller andre diagnoser. Klassifiseringen er heller ikke alene en forklaring på hvorfor kjønnsidentitet utvikler seg. kilde 2

At en del personer har traumeerfaringer, autisme eller psykiske plager, kan derfor ikke uten videre brukes som forklaring på en hel gruppes identitet. Bastant har ikke funnet tilstrekkelig dokumentasjon for den samlede forklaringen i innlegget. Seksuelle motiver vurderes særskilt nedenfor.

Det finnes forskning på autogynefili, et begrep for seksuell opphisselse ved forestillingen om seg selv som kvinne. Bailey og Hsu sammenlignet utvalg ved hjelp av en skala for slik opphisselse. Sammendraget beskriver høyere skår i utvalgene definert som autogynefile enn i sammenligningsgruppene. Det ville derfor være feil å hevde at seksuelle motiver overhodet ikke er undersøkt. kilde 4

En undersøkelse av 571 transkvinner og andre transfeminine personer i New York-området fant både mønstre som støttet deler av Blanchards typologi, og forskjeller som ikke passet med den. Resultatene varierte blant annet med alder og seksuell orientering. Studien beskriver variasjon, ikke én forklaring som gjelder alle. kilde 5

Bastants innvending er avgrenset: Selvrapportert opphisselse knyttet til klær eller forestillinger om egen kropp dokumenterer ikke i seg selv at offentlig opptreden har som formål å tvinge andre inn i en seksuell fantasi. De undersøkte studiene gir ikke grunnlag for den slutningen om de omtalte personene.

Påstanden opptrer som en av Kalvigs forklaringer på hvorfor unge identifiserer seg som trans. Den viser ikke til bestemte skoler, læremidler, episoder eller undersøkelser som kan kontrolleres.

Samfunnsfagplanen etter 7. trinn krever refleksjon over variasjoner i identitet, seksuell orientering og kjønnsuttrykk, samt egne og andres grenser. Dette er ikke et krav om å utlede et barns kjønn fra interesser eller personlighet. Men en læreplan beskriver hva undervisningen skal være; den er ikke dokumentasjon på all faktisk undervisning. kilde 6

Sosial påvirkning er også undersøkt som hypotese. Lisa Littmans foreldreundersøkelse om raskt oppstått kjønnsdysfori blir noen ganger brukt i denne diskusjonen. Presiseringen publisert i 2019 sier uttrykkelig at studien utvikler hypoteser, ikke tester årsaker. Den samlet ikke inn opplysninger fra ungdommene eller behandlerne selv. Den kan derfor ikke dokumentere den konkrete påstanden om norske skoler. kilde 7

Kalvigs henvisning til 2013 har et konkret grunnlag: Loven om diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk ble vedtatt det året. Den trådte i kraft 1. januar 2014. kilde 8, kilde 9

I dagens likestillings- og diskrimineringslov er både kjønn, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk vernet. Formålsbestemmelsen sier også at loven særlig skal bedre kvinners og minoriteters stilling. Innleggets omtale av behovet for å gjeninnføre kvinners diskrimineringsvern må derfor ikke leses som at slikt vern er fjernet fra loven. kilde 10

Det besvarer ikke alle spørsmål om mulige rettighetskonflikter. Loven åpner i § 9 for forskjellsbehandling som har et saklig formål, er nødvendig og ikke uforholdsmessig inngripende. Hvilke hensyn som kan begrunne forskjellsbehandling i en konkret situasjon, må vurderes særskilt. At flere grunnlag er vernet, beviser verken at konflikter er umulige eller at kvinners vern generelt er opphevet. kilde 10

Kalvig har et poeng når hun skiller mellom å identifisere seg som trans og å få nytt fødselsnummer. Diskrimineringsforbudet i § 6 stiller ikke som vilkår at personen har endret juridisk kjønn. kilde 10

Men juridisk kjønn er en egen rettslig kategori. Loven fra 2016 definerer dette som kjønnet registrert i Folkeregisteret og gir rett til å søke om endring. Etter § 6 skal det juridiske kjønnet som hovedregel brukes ved anvendelse av andre lover og forskrifter. Bestemmelsen har uttrykkelige regler om foreldreskap og personer som føder barn. En muntlig erklæring og en registerendring er dermed ikke samme rettslige handling. kilde 11

For barn skiller loven mellom aldersgrupper: Fra 16 år kan barnet søke selv; mellom 6 og 16 år gjelder regler om medvirkning fra foreldre, og under 6 år gjelder særskilte vilkår. Dette er regler om registrering. De gir ikke i seg selv rett til hormonbehandling eller kirurgi. kilde 11

Bufdir presiserer nettopp at tallene over endring av juridisk kjønn ikke viser hvor mange transpersoner det finnes i Norge. Den nåværende oversikten sier også at norske data ikke er gode nok til å anslå andelen. Kalvigs skille mellom registrering og identitet er derfor relevant. Ordet «uavhengig» i innlegget bør likevel ikke forstås som en dokumentert statistisk uavhengighet mellom størrelsene. kilde 12

Det betyr ikke at antallet er umulig å undersøke. Nederlands statistikkbyrå CBS anslo på grunnlag av Veiligheidsmonitor 2023 at omtrent én prosent av innbyggerne fra 15 år var transpersoner, inkludert ikke-binære. Undersøkelsen hadde rundt 182.000 deltakere og ble publisert i 2024, før Kalvigs innlegg. Dette er et nederlandsk anslag med metodeforbehold, ikke en norsk opptelling. kilde 13

Når Kalvig skriver at ingen vet hvor mange som identifiserer seg som trans, er det derfor nødvendig å skille mellom et ukjent nøyaktig antall og muligheten for å lage anslag. Bufdirs løpende oppdaterte side brukes her som dagens oversikt, ikke som bevis på nøyaktig hvilken informasjon siden inneholdt i april 2026.

FHI beskriver i sitt forskningsprosjekt om kjønnsinkongruens en tidligere sterk økning i personer som søker helsehjelp. Prosjektbeskrivelsen viser blant annet til behandlingstjenestens opplysninger fra 2018 om vekst i henviste barn og unge siden 2012. Det finnes dermed et faktisk grunnlag for å undersøke en økning. kilde 14

Dette er historiske opplysninger om en bestemt del av helsetjenesten. De sier ikke hvor stor andel av befolkningen som identifiserer seg som trans, eller hvor raskt denne andelen endres. De dokumenterer heller ikke at økningen skyldes oppmerksomhetssøking, skolepåvirkning eller seksuelle motiver. Slike forklaringer krever egne undersøkelser.

Innlegget gjengir og avviser Skarsteins forklaring, men gir ikke dokumentasjon som gjør det mulig for oss å kontrollere hennes individuelle erfaring. Dette må holdes atskilt fra generelle spørsmål om psykisk helse og kjønnsidentitet.

Vi feller derfor ingen faktadom over Skarsteins forklaring eller Kalvigs avvisning. Denne gjennomgangen undersøker heller ikke Benestads personlige kjønnsidentitet eller autorisasjonshistorikk; omtalen av én person kan uansett ikke dokumentere en generell årsaksforklaring om transpersoner.