EU, arktisk olje og Europas energiforsyning

Hvorfor sentralt: EUs standpunkt er utgangspunktet for kronikkens kritikk; skillet mellom politisk mål og gjeldende regler bestemmer hva standpunktet faktisk gjør.

Borten Moe omtaler EUs syn på et forbud. Det er en presis avgrensning: En talsperson for Kommisjonen bekreftet 21. september at tilnærmingen fra 2021 står ved lag mens politikken revideres. Dette er dokumentert gjennom Reuters' intervju, ikke en ny rettsakt (kilde 2).

I strategien skal Kommisjonen arbeide med partnere for en multilateral rettslig forpliktelse mot videre utbygging av petroleumsforekomster i Arktis og tilgrensende områder, og mot kjøp av petroleum fra slike utbygginger. Dokumentet begrunner standpunktet med klimamål og krevende beredskap ved ulykker. Ordlyden beskriver noe man vil oppnå, ikke et importforbud som innføres med strategien (kilde 1).

Sammenlignet med norske regler: I Norge beslutter Stortinget åpning av nye områder etter konsekvensutredning. Tillatelser og godkjenning av utbygging følger det norske konsesjonssystemet (kilde 3). Regjeringen fremholder i sitt innspill til EU at begrensninger på produksjon eller import vil svekke Norges leverandørrolle, samtidig som de ikke endrer Norges suverene sokkelrettigheter. Dette er regjeringens vurdering, og viser hvorfor et framtidig importtiltak kan være relevant selv uten myndighet over norske tillatelser (kilde 4).

Hvorfor sentralt: Vurderingen av alternativene til fossil energi påvirker hvor nødvendig mer olje og gass fremstår.

Borten Moe avviser forestillingen om at disse teknologiene kan danne ryggraden i energisystemet. «Ryggrad» er ikke definert med en andel, et årstall eller en bestemt energimiks. Utsagnet kan derfor ikke testes som en presis prognose. Det relevante er hva analysene sier om teknologienes bidrag og begrensninger.

IEA anslår at sol og vind sto for 30 prosent av EUs kraftproduksjon i 2025. Byråets analyse viser at økt produksjon kan redusere bruk av gasskraft og strømkostnader. Den forutsetter også utvikling av strømnett, lagring og fleksibelt forbruk, og peker på betydningen av eksisterende kjernekraft. Det er en betinget analyse, ikke en garanti for lave strømpriser eller et system med bare sol og vind (kilde 7).

Kraftproduksjon er heller ikke hele energiforsyningen: Elektrisitet dekker under en firedel av EUs sluttforbruk. Varmepumper kan redusere energibehovet for oppvarming gjennom høyere effektivitet, men lønnsomheten varierer mellom land og bruksområder. IEA finner blant annet at elektrifisering av høytemperaturvarme i industrien er mer krevende økonomisk enn bruk av varmepumper til lavtemperaturvarme (kilde 8).

Dokumentasjonen støtter derfor verken at disse teknologiene alene løser Europas energibehov, eller at de kan avvises som et vesentlig grunnlag for framtidig forsyning. Hvor langt og hvor raskt omleggingen bør gå, er et annet spørsmål.

Hvorfor sentralt: Leverandørbildet inngår direkte i argumentet om at EU gjør seg mer avhengig av USA, Russland og Midtøsten.

Formuleringen skiller ikke mellom samlet energiforsyning og importert energi, og vekslingen mellom Europa og EU gjør avgrensningen uklar. Her bruker vi EU-tall. Eurostat oppgir at nettoimport dekket 57 prosent av EUs energibehov i 2024. Det dokumenterer høy importavhengighet, men ikke hvor stor andel den nevnte landgruppen leverte (kilde 9).

For samlet gassimport i 2025 oppgir Kommisjonen Norge med 31 prosent, USA med 26 prosent, Russland med 12 prosent og Qatar med 4 prosent. Dette gjelder både rørgass og flytende naturgass (LNG), ikke bare LNG (kilde 10). For olje og petroleumsprodukter i 2024 oppgir Eurostat USA med 16 prosent, Norge med 12 prosent og Kasakhstan med 9 prosent (kilde 9).

Disse andelene har forskjellige nevnere og kan ikke summeres til ett tall for energi. De viser at leverandørbildet er bredere enn kronikken fremhever. Bastant har ikke verifisert den samlede påstanden om «brorparten», og presenterer derfor heller ikke en beregnet motandel. Importavhengigheten og sårbarheten for eksterne leverandører er likevel reelle.

Kronikken fremhever Arktis som det eneste området av betydning med sannsynlige, men ennå uavklarte ressurser. Det fanger opp tyngdepunktet i norske anslag: Om lag 63 prosent av de forventede uoppdagede ressursene ligger i Barentshavet. Usikkerheten er stor (kilde 11).

Samme kilde beskriver også betydelige uoppdagede ressurser i Nordsjøen og Norskehavet, hvor eksisterende infrastruktur kan gjøre mindre funn verdifulle. Særlig Nordsjøen er et klart eksempel utenfor Arktis. «Eneste område av betydning» blir derfor for kategorisk. Dette er en kontroll mot norsk sokkel, ikke en full kartlegging av Europas ressurser.

Kronikken oppgir ikke kilden til anslaget. Borten Moe gjør selv oppmerksom på at ressursene er usikre og må undersøkes ved boring. Det forbeholdet er vesentlig.

Sokkeldirektoratets regnskap ved utgangen av 2025 anslår 2 190 millioner standard kubikkmeter oljeekvivalenter i uoppdagede ressurser i norsk Barentshav. Det inkluderer både væske og gass og er ikke et regnskap over påviste reserver. Uten opphavet til kronikkens historiske tall kan dette nyere, avgrensede anslaget verken brukes til å bekrefte tallet eller slå fast at det er feil (kilde 11).