Hva skjer med oppslutningen når et parti får ny leder?

En ny partileder kan få en lovende start og likevel stå med svakere målinger noen måneder senere. Det er også Høyres forløp etter at Ine Eriksen Søreide overtok. Men hvor mye av nedgangen kan regnes som en vanlig del av et lederskifte?

En mulig opptur som kan forsvinne

Helene Helboe Pedersen og Gijs Schumacher undersøkte 103 lederskifter i 22 partier i Norge, Danmark, Storbritannia og Nederland. Studien fra 2015 fant en liten opptur rundt selve lederskiftet. I en enkel sammenligning var den månedlige endringen omtrent 0,3 prosentpoeng mer positiv i skiftemåneden enn i de øvrige månedene rundt skiftet.

Gevinsten var tydeligere når medlemmene valgte lederen, og ved konkurranse om vervet. Når forskerne sammenlignet oppslutningen fem måneder før med fem måneder etter skiftet, var den positive virkningen ikke lenger tydelig. De fant heller ingen generell gevinst ved neste valg. Kilde 1.

Det er et mønster som kan forklare hvorfor en tidlig opptur ikke nødvendigvis varer. Det innebærer ikke at et parti forventes å ende lavere enn det startet. Å miste et midlertidig løft og å tape oppslutning sammenlignet med tiden før lederskiftet er to forskjellige utfall.

Større undersøkelser gir et mer forsiktig svar

Zeynep Somer-Topcu og Daniel Weitzel undersøkte 50 partier i ti parlamentariske demokratier, inkludert Norge, fra tidlig på 1990-tallet til 2019. I analysen publisert i 2024 fant de ingen statistisk tydelig generell måleeffekt av selve lederskiftet når hyppigheten av skifter og andre forhold var tatt med.

Det fantes enkelte utslag i undergrupper. Blant annet fikk sosialdemokratiske opposisjonspartier et kortsiktig løft. For andre partifamilier i opposisjon var utslaget av et lederskifte ikke statistisk tydelig. Studien gir derfor ingen enkel forventet «lederbonus» å sammenligne Søreide med. Kilde 2.

Utvelgingsmåten kan også spille inn. Cozza og Somer-Topcu analyserte 133 lederskifter og fant sterkere kortsiktig oppgang ved medlemsvalg enn ved andre utvelgingsmåter. Det er en sammenligning mellom prosedyrer, ikke en gevinst alle nye ledere kan vente. Kilde 3. Søreide ble valgt enstemmig av landsmøtets 305 delegater. Kilde 4.

Studiene undersøker ulike tidsvinduer og modeller. De gir heller ikke en direkte beregning av sannsynligheten for at akkurat Høyre skulle falle så mye. Et gjennomsnittlig utslag og andelen partier som går tilbake, er forskjellige størrelser.

Høyre steg først, så kom nedgangen

14. februar 2026 ble Søreide valgt til Høyre-leder. Januar er dermed siste hele kalendermåned før den formelle overtakelsen. Men hun meldte sitt kandidatur allerede 6. november 2025, da utfordrerne trakk seg. En eventuell forventningseffekt kan derfor ha kommet før landsmøtet. Kilde 4, kilde 6.

Poll of polls' månedssnitt viser at Høyre hadde steget fra 15,3 prosent i oktober til 17,3 i november 2025. Første løft kom altså mens Erna Solberg fortsatt var leder. Etter overtakelsen steg snittet fra 17,0 i januar til 18,0 i mars og april 2026. Deretter falt det, med en liten oppgang i august, til 14,6 i september. Kilde 5.

Fra januar til september er nedgangen 2,4 prosentpoeng. Fra vårens topp er den 3,4 prosentpoeng. Dette er Bastants differanser mellom kildens avrundede månedssnitt. Valg av startpunkt påvirker størrelsen, men begge sammenligningene viser at høstens nivå ligger under utgangspunktet.

Den ferske InFact-målingen for Nettavisen, publisert 2. oktober, ga Høyre 11,9 prosent. Den var tatt opp 1. oktober blant 2 907 spurte. Ved kontroll 7. oktober besto Poll of polls' oktobersnitt bare av denne målingen. Den er derfor holdt utenfor tidsserien for hele måneder. Kilde 7, kilde 8.

Norske lederskifter følger ikke én kurve

For en nærmere sammenligning har Bastant sett på landsmøtevalgte etterfølgere til en enkelt partileder i stortingspartiene i 2020–2023. Det gir fem skifter: Melby, Listhaug, Bollestad, Hermstad og Bergstø. Vi bruker samme måleserie og sammenligner siste hele måned før ledervalget med måneden seks og tolv måneder senere.

Etter seks måneder lå MDG litt under utgangspunktet, mens de fire andre lå over. Flere forskjeller var små. Etter tolv måneder lå alle fem over, men det lille utvalget kan ikke brukes som et anslag på hvor sannsynlig oppgang er generelt.

Dessuten var ikke ledervalget alltid starten: Bollestad og Hermstad hadde allerede fungert som ledere. Utvalget utelater midlertidige overtakelser og MDGs overgang fra to talspersoner til én leder i 2020. Valgkamper, regjeringsskifter og andre hendelser gjør også de lengre tidsvinduene forskjellige. Sammenligningen viser forløp, ikke hva lederne alene utrettet.

Hva sier dette om Søreides start?

En ny leder overtar både partiets velgere og dets problemer. Dersom et parti skifter leder etter en svak periode, kan fortsatt tilbakegang skyldes forhold som allerede var i gang. Dersom det snur, kan deler av oppgangen ha kommet også uten skiftet. En før–etter-kurve gir ikke tilgang til dette alternative forløpet.

For Høyre er det rimelig å beskrive en første oppgang som senere ble mer enn spist opp. Det er mindre grunnlag for å kalle hele nedgangen en forventet tilvenningsperiode til ny leder. Forskningen dokumenterer verken en slik generell regel eller en bestemt frist for når oppslutningen skal komme tilbake.

Den mest presise konklusjonen er derfor at Høyre har hatt en svak utvikling etter vårens topp, samtidig som målingene alene ikke kan avgjøre hvor mye som skyldes Søreide. At et lederskifte kan gi et kortvarig løft, er heller ikke et løfte om varig framgang.