FCAS etter kampflybruddet: Hva ble faktisk skrotet?

Hvorfor sentralt: Skillet mellom kampflyet og resten av FCAS er avgjørende for hva hovedsaken faktisk handler om.

NRK skriver tidlig at «størsteparten av FCAS allerede [er] historie» og senere at «FCAS er historie». Mot slutten presiserer artikkelen riktignok at samarbeidet om droner og kampnettverk fortsetter.

Den tyske regjeringens egen beskrivelse 10. juni var mer avgrenset. Macron og Merz hadde konkludert med at selskapene ikke klarte å enes om byggingen av et felles kampfly, og denne delen skulle derfor ikke videreføres. Samtidig sa regjeringens talsperson at det den kalte «den egentlige kjernen» i FCAS – et europeisk system of systems som kobler sammen fly, droner og andre komponenter – skulle videreføres. Forsvarsdepartementets talsperson understreket også at sjettegenerasjonsflyet bare var «én byggestein» i FCAS. kilde 1

Det samsvarer med programmets tidligere struktur. Da demonstratorfasen ble kontraktsfestet i 2022, omfattet samarbeidet blant annet det nye kampflyet NGF, ubemannede «Remote Carriers», Combat Cloud, motor, sensorer, simulatorer og teknologier for lav signatur. Dassault ledet kampflydelen, mens blant andre Airbus og Indra ledet andre områder. kilde 2

Det finnes samtidig et reelt definisjonsspørsmål. Reuters beskrev det nye kampflyet som den sentrale flykomponenten i et program bygget rundt et kampfly, droner og Combat Cloud, og omtalte beslutningen som slutten på programmets kjernepilar. kilde 5 Den tyske regjeringen brukte derimot «den egentlige kjernen» om system of systems. Det finnes derfor ikke noe entydig grunnlag for å slå fast at kampflyet utgjorde «størsteparten» av FCAS.

Det er rimelig å beskrive beslutningen som et alvorlig sammenbrudd for prosjektet. Men den innebar ikke at hele FCAS ble lagt ned. NRK gjør den nødvendige presiseringen senere i teksten, men de bredere formuleringene tidligere gir et mer omfattende inntrykk av beslutningen enn den samtidige offisielle beskrivelsen støtter.

Hvorfor sentralt: Industrikonflikten er NRKs viktigste forklaring på hvorfor kampflysamarbeidet brøt sammen.

NRK gjør det tydelig at seksjonen «Franskmenn vil sjefe» beskriver saken sett fra Berlin. Artikkelen skriver blant annet at den tyske opplevelsen er at Frankrike ønsker tysk finansiering uten å slippe Tyskland til i kontrollrommet.

At ledelse var et konfliktpunkt er godt dokumentert. Den franske regjeringen skrev i november 2025 at Frankrike fortsatt forsvarte en tydelig lederrolle for Dassault på NGF-demonstratoren. kilde 3 Reuters beskrev før sammenbruddet uenigheter om både kontroll, arbeidsdeling, immaterielle rettigheter og tekniske krav. kilde 5

Men Dassaults lederrolle var ikke i seg selv et nytt fransk krav. I kontrakten for demonstratorfasen var Dassault allerede formelt hovedansvarlig for kampflyet, mens Airbus var hovedpartner for Tyskland og Spania. Airbus ledet samtidig blant annet Remote Carrier- og Combat Cloud-arbeidet, og Indra ledet sensorarbeidet. kilde 2

Striden går dessuten lenger tilbake. En fransk senatsrapport fra 2020 beskrev en innebygd konflikt mellom prinsippet om at den mest kompetente aktøren skulle lede hvert fagområde og ønsket om en rimelig geografisk fordeling av arbeid og teknologi mellom landene. Rapporten beskrev også langvarige forhandlinger om hvilke eksisterende forretningshemmeligheter selskapene skulle beskytte, og hvilken tilgang partnerne skulle få til teknologi utviklet i fellesskap. kilde 7

NRK har dermed godt grunnlag for å gjøre kampen om kontroll til en hovedforklaring. Overskriften «Franskmenn vil sjefe» komprimerer likevel en konflikt som også handlet om hvordan en allerede avtalt lederrolle skulle fungere, hvor mye arbeid hvert land skulle få og hvor mye teknologi selskapene måtte dele. At artikkelen eksplisitt opplyser at denne delen er skrevet fra Berlin-perspektivet, er en viktig avgrensning.

Hvorfor sentralt: De forskjellige operative kravene er en selvstendig forklaring på hvorfor ett felles kampfly var vanskelig å utvikle.

NRK skriver at Frankrike trenger et kampfly som kan bære atomvåpen og operere fra hangarskip, mens Tyskland ønsker et konvensjonelt kampfly uten behov for hangarskipsoperasjoner.

De franske særkravene er dokumentert. I et svar til nasjonalforsamlingen i november 2025 opplyste det franske forsvarsdepartementet at Frankrike, Tyskland og Spania hadde undertegnet felles operative krav i 2019, og at de særskilt franske behovene knyttet til den luftbårne atomstyrken og navaliserte fly var tatt inn i disse kravene. kilde 3

Det tyske skillet er også reelt. Da regjeringen i februar 2026 ble spurt hvorfor Tyskland ikke også skulle ønske atomvåpenkapasitet i FCAS-flyet, viste regjeringens talsperson til at F-35-varianten som kjøpes som erstatning for Tornado skal være atomvåpenkapabel, og at dette måtte ses separat fra FCAS. kilde 4

«Konvensjonelt bevæpnet» beskriver derfor Tysklands behov for det planlagte FCAS-kampflyet, ikke hele det tyske luftforsvaret. Tyskland deltar fortsatt i NATOs atomdeling, men hadde valgt et annet fly til den oppgaven.

NRKs hovedpoeng om forskjellige operative krav står seg. Presiseringen om F-35 er likevel vesentlig fordi en leser ellers kan forstå formuleringen som at Frankrike har et atomvåpenbehov Tyskland ikke har overhodet.

Reuters omtalte ved sammenbruddet FCAS som et prosjekt til 100 milliarder euro og som Europas største eller mest ambisiøse forsvarsprosjekt. kilde 5 NRKs tall er dermed ikke et særnorsk anslag.

Men 100 milliarder euro var ikke en kontraktsfestet totalregning. Kontrakten for demonstratorfase 1B, inngått i desember 2022, var på 3,2 milliarder euro. kilde 2 Det spanske forsvarsdepartementet oppga i 2024 samtidig et utgiftsforpliktelse på 8 milliarder euro mellom de tre landene frem til 2027, hvor Spanias del var rundt 2,5 milliarder. kilde 6

Tallene beskriver altså forskjellige ting: konkrete kontrakter og finansiering i de tidlige fasene på den ene siden, og et anslag for det langt større programmet på den andre.

Også beskrivelsen av FCAS som Europas største forsvarsprosjekt har vært mye brukt. Bastant har derimot ikke funnet en autoritativ sammenligning som gjør det mulig å fastslå bokstavelig at det var Europas største forsvarsprosjekt «noensinne» etter én bestemt økonomisk målestokk.

NRK bruker Rafale, Eurofighter, Gripen og F-35 som eksempler på at europeiske land ender med forskjellige systemer. Det illustrerer en reell utfordring.

Europaparlamentets forskningstjeneste beskriver den europeiske forsvarsindustrien som fragmentert på både etterspørsels- og tilbudssiden og peker på begrenset samarbeid, nasjonale markeder og avhengighet av utstyr utenfra EU. Fragmenteringen gir blant annet duplisering og svakere stordriftsfordeler. kilde 8

Men «alle land hver for seg» blir for absolutt. Eurofighter, som NRK selv trekker frem som Tysklands kampfly, er et flernasjonalt program utviklet av Storbritannia, Tyskland, Italia og Spania. kilde 13 FCAS var et annet forsøk på samarbeid mellom tre land, og den europeiske forsvarssektoren har en rekke andre felles utviklings- og anskaffelsesprosjekter.

En mer presis beskrivelse er derfor at europeisk forsvar fortsatt er sterkt fragmentert og mindre samordnet enn europeiske institusjoner ønsker, ikke at samarbeid i realiteten er fraværende.

Frankrike og Tyskland var de opprinnelige initiativtakerne, og den siste fastlåsen dreide seg i stor grad om Dassault og Airbus. Reuters beskrev disse to selskapenes manglende evne til å bli enige som den direkte bakgrunnen for beslutningen om å gi opp det felles flyet. kilde 5

Spania var likevel en fullverdig programnasjon. Det spanske forsvarsdepartementet beskrev landet som en 33-prosents deltaker på linje med Frankrike og Tyskland, med Indra som nasjonal koordinator. kilde 6 Indra var dessuten hovedansvarlig for sensorområdet, mens spansk industri deltok også i de øvrige delene. kilde 2

Bastant har ikke funnet dokumentasjon som peker på en selvstendig spansk konflikt som utløste sammenbruddet. Men fraværet av slik dokumentasjon er ikke tilstrekkelig til å fastslå at Spania og Indra «ikke kan klandres» i noen grad. Den kategoriske formuleringen går lenger enn kildene vi har funnet.

NRK setter FCAS-sammenbruddet inn i en større fortelling om at forholdet var tettere under Angela Merkel enn under hennes etterfølgere.

Det finnes hendelser som støtter bildet av friksjon, blant annet de langvarige problemene i FCAS. Men formuleringen om hva som sto «øverst på agendaen» lar seg vanskelig etterprøve som en vanlig faktapåstand.

Under Scholz ble samarbeidet fortsatt offentlig fremstilt som strategisk viktig. I talen til sikkerhetskonferansen i München i februar 2023 brukte Scholz FCAS med Frankrike og Spania og det fransk-tyske MGCS-programmet som konkrete eksempler på at Europa måtte utvikle forsvarsevner sammen. kilde 9

Dette beviser ikke at forholdet var like tett som under Merkel, eller at Frankrike hadde samme relative prioritet. Det viser at den bredere fortellingen bør forstås som NRKs politiske analyse snarere enn en presist målbar opplysning.